"Skriften på veggen"
"Skriften på veggen"
Dette er tittelen på boka som Hjartdal historielag gav ut ved fredsjubileet 1995.
Forfattaren er Svein Vetle Trae frå Notodden.
Boka tar særleg for seg den rolla som motstandsarbeidet i Hjartdalsbygdene og
Aust-Telemark hadde i dei dramatiske åra.
Boka er rik på bilde, mellom anna teikningar av Svein Grue Carlsen.
Skrivestilen er prega av mykje direkte bruk av munnlege kjelder. Dette får ein eit godt
inntrykk av i denne smaksprøva frå boka:
Monrad Almås:
Det første slippet til Milorg avsnitt 163 kom til Torvetjønn i Mælefjell natt til 2.
april 1944. Slipp-plassen hadde kodenavn "Horse". Thor Etholm, Olav Lauvstad og
jeg tok imot slippet, - gikk opp fra Skogheim - la det inn i ei løe og prøvde å brenne
fallskjermer, men det gikk ikke, så vi måtte grave dem ned. - Tyskerne var på veg inn
fra Reshjem, og vi var redde at de skulle se spora. Vi lå over på Jøssingbu, som blei
disponert av Kai Knudsen og Olav Vindenes.
Etter påske dro vi opp igjen med tre lag for å hente og fordele slippet: Det jeg husker
best er at Torbjørn Hjartsjø og Olav Kleiva bar 70 kg. aleine.De tre laga som var
innkalt var: Heddalsgruppa med Johs. Hagen som leder, ei gruppe fra Notodden med John B.
Gohli som leder, og ei gruppe fra Sauland med Torbjørn Hjartsjø som leder.
Slippet ble fordelt slik: En halvpart ble fraktet ned til Hjartsjø og hentet med lastebil
av Bakkakarene og Adolf Rånman. Den andre halvparten ble transportert ned til
Flatlandsgardene i Hjartdal og gikk videre til Heddal med lastebil.
Slipp-plassen blei seinere flytta til Londalsbekken.
Kjell Johnsrud:
Gruppen jeg tilhørte under våpentransporten fra det første flyslippet i Mælefjell
besto av Olaf Hegland, Bjarne Karth Johnsen, Bjarne Evensen, Arnt Andersen, Arne Johnsen,
Kristen Arnesen, Kåre Pedersen, Olaf Røtvold, Olaf Selfors, Roald Skog og Augon Kise.
Gruppen ble ledet av Monrad Almaas.
Augon Kise og jeg hogde hull i isen på Torvetjønn for å bli kvitt de tomme containerne.
Det viste seg imidlertid at tjønna var veldig langgrunn, så vi måtte hugge nytt hull
lenger ut. Vi måtte bruke skiene for å stake containerne innunder isen. Våpnene som vi
skulle transportere, ble først tatt over til Jøssingbu, derfra ned til Flatlands-lia.
Olav Røtvold:
Troppen min var etter påske 1944 med til Mælefjell for å hente et flyslipp som hadde
kommet noe tidligere. Vi overnatta på Jøssingbu, der Arnt Andreassen skjøt seg i
fingeren med pistol. Det var heldig at skuddet ikke traff flere. Vi lå mange mann i hytta
til O. Vindenes og Kai Knudsen. Vi dro ned igjen med utsyret til Flatlandslia.
Augon Kise fra Notodden fortel:
I februar 1944 mobiliserte vi. Kåre Øyen meldte fra til meg, og vi dro til
Svarttjønnkåsa og Kroktjønn. John Gohli var en av de aktive lederne den gangen. På
hytta til Dybdahl og Andersen i Fjellstulfjell lå det også gutter. Vi var der i to-tre
dager før vi fikk ordre om å returnere til Notodden. Faren var over i første omgang.
Det gikk rykter om at våpenslipp skulle komme utpå vinteren.
Midt i april måned, jeg tror det var fredag 12., fikk vi ordre om å møte der
Texaco-stasjonen ligger i Heddalsvegen kl. 24.00. Karl Ugland var da lagfører for vårt
lag. Bosse Bakka fra Heddal henta oss. Arnt Andresen som var med i mitt lag kjørte for
Erik Haugen og hadde god kontakt med Bakkakarene. Olaf Selfors var også med oss i bilen.
Det dro flere biler oppover mot Hjartdal med milorgkarer. Oppdraget var å hente ned et
flyslipp som hadde kommet ved Torvetjønn Milorgslipp-plass 2. april. Vi ble samla, ca.
10-12 mann ved Hjartsjø og gikk om natta oppover liene mot Uvås, Engebret Brennekåsa
var vegviser. Vi gikk videre til Mælefjell, Monrad Almaas, Olav Røtvold og Olav Selfors
leda oss. Vi var framme i grålysninga (4-5tida). Vårt lag fikk i oppdrag å grave fram
slippet, jeg senka containerne ned i Torvetjønn, dro dem nedover på en skikjelke. Det
blei så fullt at vi måtte stampe containerne under isen med skiene våre. Våpnene blei
sortert og fordelt slik at tre andre lag kunne være med på transporten. Vi holdt på
hele lørdagen. Om kvelden gikk vi i et elendig skiføre over til "Jøssingbu",
hytta til Kai Knudsen og Vindenes. Vi hadde sekker på bortimot 30 kg. og sleit fælt.
Det tok litt tid før vi fant hytta, og gutta begynte å bli litt grinete. Vi fikk fyra
opp og spist litt, la oss i køyer og på gulvet og sovna raskt, var stuptrøtte. Ved
frokostbordet om morgenen, etter at de fleste var ferdige, skulle Arnt Andresen hente
fyrstikker på ei hylle oppå veggen. Der lå en liten pistol skarpladd som Arnt fikk tak
i, og skuddet gikk plutselig av. Han kasta seg bortover golvet og tok seg til magen og
skreik at han hadde skutt seg. "Jeg gjorde det sjøl!" skreik han. Det var
imidlertid ikke så alvorlig som det så ut til. Vådeskuddet hadde gått inn i underkøya
der det lå to av våre karer. Vi hadde ualminnelig flaks, situasjonen kunne fort ha blitt
meget dramatisk. Noen av de andre karene kom springende inn i hytta og sa at vi ikke
måtte leke med våpnene. Arnt blødde noe ifra fingrene der kula hadde gått forbi. Vi la
på en forbinding. Da han kom hjem blei han behandla av dr. Quigstad, men fikk noe men i
fingeren.
Om ettermiddagen dro vi våpnene ned Flatlandslia på et elendig føre. Den hvite
overtrekksbuksa mi var helt grå av søle.Våpnene blei lagra borti skogen noen timer.
Vi gikk natt til 15. april fra Flatland og opp mot Hjartdal kirke der Bakka-karane ventet
med lastebiler for transport til Notodden. Jeg synes også huske at Anker Aasheim var der
med drosjebilen.
Ved venstre side av vegen rett ved Hjartsjø møtte vi John Gohli. Der leverte vi våpnene
som blei lagra i ei steinrøys. Oppdraget var utført og vi dro hjem. Jeg blei satt av i
Kleivene og gikk hjem over Tinnesmoen.
John Gohli:
Jeg var transportsjef i Milorg og hadde god kontakt med Tysjågutta allerede fra sommeren
1944. Da det første slippet i avsnitt 163 kom før påske 1944 ved Torvetjønn i
Mælefjell, var jeg en søndag noen uker etter med på å ta ned halvparten av slippet til
Hjartsjø. Laget jeg var leder for besto av Kristian Skogen, Kristen Saga, Jan Berg
Hansen, Arne Arnesen, Jonas Stensvold, Halvor Frømyhr, Dagfinn Etholm, Arne Røtvold og
Fritz Eriksen. Vi gjemte våpnene et kvarters gange fra storveien. Rånman kom for å
hente oss natta etterpå. Vi hadde ikke våpen med oss tilbake til Notodden.
Seinere ble våpnene hentet av Rånman og meg med 10-12 mann, natt til onsdag. Den delen
av slippet som hadde kommet ned ved Flatlands-lia, ble lagret nord for vegkrysset under en
steinhelle og hentet natt til tirsdag. Våpnene ble lagret på loftet til Vidar
Ungdomslokale. Heddølene fikk endel av våpnene. Et Bren-Gun ble tatt opp til
Svarttjønnkåsa, Roald Skog tok det derfra til Tysjå.
Seinere ble halvparten av våpnene kjørt opp til Rossebusletta av Jon og Halvor Bakka og
meg og gjemt under et vedlass. Hilmar Kjosvolds gruppe overtok, og våpnenene ble liggende
i et depot. (De ble ikke brukt til bevæpning av Tysjågutta).
To kragrifler og 500 skudd fra Meheia som vi fant i 1940 var de først våpnene vi hadde i
Tysjå. Tysjågutta fikk våpen fra Gransherad.
Fleire våpentransportar
Slepp-plassen Horse ved Torvetjønn skulle motta slepp frå to fly som tilhøyrde 138.
Squadron natt til 9. november 1944, men det oppsto problem. I flygaranes loggbøker er det
gjort slike merknadar:
1. fly MF = Engine troble (Motorfeil)
LJ = Loud Jetty soned (Lasten "skutt" av)
2. fly DV = Bad weather (Dårleg vær)
OA = Mission abandoned (Oppdraget avbrote)
På sleppstaden Cat ved Londalsbekken i Hjartdalsfjella kom det natt til 28.
november 1944 slepp med ei mengd våpen og utstyr. Flyet var frå 190. Squadron og gjekk
opp frå Great Dunmov. Flygaren heitte Robert-son.
Natt til 29. desember kom enda eit større slepp til Londalen (18 containers & 3
packages). Flyet gjekk denne gongen opp frå Weathers-field og flygaren heitte Hull.
Særmeldinga frå BBC ved desse to sleppa var "Gresset er snørret."
O. H. Særsland:
På grunn av vanskelegheter med slepp nord for Mælefjell, blei ny slepp- plass i
Londalen. Det tredje sleppet kom i Londalen. Me laga stegar til å bære på. Dei blei
aldri bruka, men folk som fann dei seinare, lura fælt på kva dei var til midt inni
fjellet. Me bar våpen og ammunisjon ned til ei ufs under Fjellstul. Me fekk seinare
utlevera US-karabinar, Sten-guns og Lee-Einfield rifler.
Vinteren -45 fekk me ordre om å hente våpen frå Gransherad som var lagt i depot ved
Skimyr mellom Tuddal og Hjartdal. Våpna blei i fyrste omgang transportera til Bybrekke
(krysset Valoset-Hundemyr). Det blei vidare transportera til Møllbakken og lagt på
låven der. Eg tok ein pose Einfield ammunisjon i ryggsekken, den var veldig tung. Eg
ramla på ski ned i eit tiu-hol i ei myr, og låg så kinkig til at hadde det ikkje vore
for at han som kom etter hjelpe meg oppatt, så hadde eg vel liggi der enda.-
Opplysningar fra Steinar Sætre som var gardsgut på Løndalen:
Det første eg fikk av illegale våpen var ein Brenn. Husker ikkje noe sikker datum, men i
vertfal var det i førsten av Oktober. Det var Olav Venås Brekke fra Gransherad, det var
min granne så eg kjente han godt, han hadde ikkje noe dekknavn som eg kjenner til. Eg
måtte da få gjemt den, eg reiste opp i ein stor urd ovan um jorde på Løndalen, på den
garden eg var, der la eg den under ein stor stein og la bråta og stein rundt, so den var
umulig at finne for noen. Eg reiste til Olav Bøen og fortalde um det som hadde kommet.
Fem dager senere kom det tri karer og skulde hente den, Olav Bøen, Olav Lia og Jon Hovde.
Dei reiste med den, og eg visste ikkje hvor dei reiste av og ikkje spurde eg heller, for
eg visste at dei ikkje vilde si rette plassen.
Halvor O. Bøen:
Det var Olav O. Bøen, bror min, som fekk meg med i motstands-arbeidet i mai 1944.
Lensmannsbetjent Klas Askildt i Sauland hadde gått på underoffiserskulen i Halden saman
med Olav, dei hadde kontakt innan det illegale arbeidet.
Eg hadde arbeid heime på garden Bøen den gongen. Ei natt kom ein kar som gav seg ut for
Iversen, det var nok dekknamnet, i drosje i frå Gransherad. Eg kjende ikkje den framande
karen, men drosjesjåfør Rasmussen var ein kjenning eg visste var med i
motstandsarbeidet. Eg hadde fått melding frå Olav (bror min) at eg skulle taka meg av
eventuelle Milorgfolk som var på tur gjennom bygda.
Den framande låg over fleire nettar på garden, seinare flutte me han opp til Grasåsen
der han låg nokre veker. Den framande heldt instruksjon i bruk av Colt-pistol for meg,
Jon Hovde og Olav Lia.
Seinare fekk eg besøk av Gunnar Syverstad som låg saman med major Tronstad i Hamrefjell.
Han instruera kån i bruk av US-carabin og Sten-Gun maskinpistol ved ei hytte på Toskjær
som tilhørde far til Torstein K. Solheim. Me gjekk heimatt over Toskjæråsen bort til
Måsafjell og nedatt søndre Måsafjelldokki. Der skaut me på blink. Me var redde at folk
i bygda skulle høyre smellen.
Margit Sjoåsen som budde i Prestegarden i Tuddal fortalde etter krigen at ho hadde hørt
skotsmella, men ho visste ikkje håt' det var, trudde vel det var jegarar som var ute.
Heldigvis var det nå ingen lokale nazistar som hadde hørt kån. Far var jeger og hadde
fleire gevær gøymt oppe i skogen.
Ein gong eg var ute på tiurjakt, dumpa eg rett på ein tuddøl som var frontkjempar. Eg
let som ingen ting, prata med han før eg gjekk vidare. Lika meg ikkje - var redd han
skulle melde meg til nazistpolitiet. Det var streng straff for å ha våpen under krigen,
det hadde dei "nye herrane" bestemt.
Steinar Sætre:
Fik melding fra Nils Aleks Sanden som bodde på hovedkvarteret på Dolpa i Brekkegrenda i
Gransherad at det kom ein transport med våpen og amusjon, da eg ikkje har ført noen
dagbok er det umulig at huske noen dato, men det var i hvert fall midten av desember.
Hølje Sætre kom med meldingen. Eg viste han den plassen som eg vilde ha det på, det var
i ei fiskehytte som hørte til Kjetil Løndalen. To dager seinare var eg ned i hytta, da
hadde det kommet, eg reiste til Odd (dekknavn på sjefen til Tuddal. Rette navnet hans er
Olav Bøen) og fortalte at nå er våpna til Tuddal og Hjartdal kommet. Tre dager seinare
kom det 5 karer og me skulde ta og transportere dei våpna som skulde til Hjartdal
halvvegs, me drog avsted, det var nokså tunge bører so det gjekk ikkje fort, langt var
det og umlag to mil tenker eg, men skiføret var godt so det gjekk fint allikevel. Navna
på dei som var med var Olav Bøen, Halvor Bøen, Olav Lia, Jon Tveiten, Jon Hovde.
Olav J. Lia fortel:
Olav O. Bøen gav meg ordre om å bli med han og Jon Hovde til Løndal. Me gjekk på ski
og lesste på kån dugeleg tunge sekkar med våpen og ammunisjon. Da me skulle krysse ei
tjønn, hende noko nifst. Isen var roten, me stakk skistaven tvers igjennom og fann ut at
me måtte gjera kån så lette som mogeleg og gå ein til kvar kant. Den turen var modig
seig.
Halvor O. Bøen fortel vidare:
Eg var med på våpentransport frå ein hestestall ved hytta til lensmann Mosebø til
Skimyr. Det var gransheradgjengen som hadde frakta dem til Tuddal. Eg og Olav, bror min,
Olav Lia, Jon Hovde og Steinar Sætre frakta våpna tidleg ein sundagsmorgon i nysjoen
over Sønlandsisen, opp Råstulliane, skifta på å brøyte løype, vidare bort til
Skimyrstulen. Der lagra me våpna inne i eit sel. Dei skulle seinare bli henta av
hjartdølar, men eg kjende ikkje navnet på dem. Me skulle jo vete minst mogleg.
Sundagskvelden fekk Olav, bror min, beskjed om at Syverstad skulle kome for å instruere
Tuddalsgruppa. Måndagen måtte eg og Torstein K. Solheim reise på ny til Skimyr for å
hente våpen til instruksjonen. Me gjekk da over Sveigen. Etter at instruksjon var
unnagjort, kjørde Olav, bror min, Syverstad til Sauland med bil. Dei hadde da med seg
instruksjonsvåpna. Da dei kom til Bekkhusberga, grov dei ned våpna i sjohaugen. Ein
annan tuddøl kom etterpå og såg at det var nygrave i sjoen, han fant våpna, men let
dem ligge. Han var fæl til å prate så Olav, bror min, måtte seinare be han å halde
kjeft med det han hadde sett elles ville det få fæle følger. Våpna blei seinare
overtekne av Milorg-gruppesjefen i Sauland, Torbjørn Hjartsjø.
Seinare kom det våpen til Tuddalsgruppa frå Gransherad. Det var natt til ein sundag.
Bussen til Tjønnekarane sto oppe ved Åsen. Olav henta meg og fortalde at ei drosje frå
Gransherad (Rasmussen) hadde kome med ei våpenlast som han hadde lagra under skyttarhuset
i Tuddal. Gunnar Roheim hadde hjelpt han. Olav, bror min, og eg henta våpna og frakta dei
nordi Bøenskogen, der grov me dei ned i ei røys. Ved Skyttarhuset blei det forresten
litt dramatikk da me fekk sjå eit menneskje kom etter vegen. Me gøymde kån bak
skyttarhuset til han var forbi. Det var onkelen til ein ivrig nazist i Tuddal, men sjøl
var han ikkje farleg.
Eg hadde tilsyn med desse våpna heilt fram til Frigjeringa, pussa dei slik at dei var
kampklare om det blei nødvendig. Hausten 1944 låg tuddalsgruppa saman med milorgkarar
frå Sauland og Hjartdal på trening ved Husevatn på Sjausetheia. Eg måtte sende nedover
til Kaffihaugen ein del våpen til karane med buss-sjåføren Gunnar Roheim. Da eg lessa
trekassa med våpen inn på bussen, sto plutseleg ein nazist frå Tuddal ved sida av meg.
Han skjøna heldigvis ingen ting, men det var nære på. Det kunne jo vore ein som var
nysgjerrig.
På Sjauset skaut milorgkarane ein elg til mat. Olav Lia tok med seg nokre elgbein heimatt
til Tuddal, desse koka han suppe på. Far honoms utbraut da han kikka i suppekjelen:
"Det var store bein med lite på". Elgbeina var jo heilt skråpå.
Eg og Steinar Sætre kjørde også våpen til den hytta me i Tuddal Milorggruppe hadde
bygd ved Reisjå. Våpna henta me ved hytta til lensmann Mosebø. Me la våpna på låven
i Nord-Reisjå.
Steinar Sætre:
Midt i mars kom Olav Bøen hit til meg og sa at det hadde kome noe våpen som skulde til
Reisjå. Eg følgde han bort til veien, der stod ein ukjend mann. Han kaldte seg Julius
(Dekknamnet til Leif Tronstad, forf. anm.), og han følgde meg vidare nedover veien. Da vi
for forbi Øystul og nedover veien et lite stykke, stansa han og sa at ende under dei
granane ligger det. Da me kom tilbake spurde Olav um eg kunde få kjørt det til Reisjå.
Ja det skal eg, men eg vil ikkje vera aleine.
Noen dager etter kom Halvor Bøen, han skulde vera med. Da klokka var ti um kvelden so
kjørte me avsted. Da me kom til Øystul kom dei ut or fjoset med løkt. Dei såg kån men
dei kjende oss ikkje. Da me kom tilbake stod dei der med løkta enda, me krøkte oss ihop
og kjørte som ein vind forbi. Da me kom noen meter lenger opp, møtte me ein kjentmann.
Han forstod vad me dreiv med og fortalte det på fleire plasser, men me for viare opover
og kom til Reisjå. Der la me det på låven. So var turen gjort, og so reiste me heimatt.
Da lånde eg hesten og sleden av Kjetil K. Løndalen.