I VÅR BARNDOM

Husdyrholdet på våres farm i 20- og 30-åra innskrenket seg ikke bare til høner og gris. Nei, vi hadde i mange år noen husdyr som mine onger knapt nok har sett i levende live, nemlig geiter. Vi ble aldri riktig klar over eller visste å sette nok pris på nytten av disse vesen. Geitmelka var og ble stram i smaken. Det var det samme på hvilken måte mor prøvde å kamuflere den. Vi gjennomskuet, eller rettere gjennomsmakte den. Hun kunne koke melvelling, semulepudding, kakao eller hva som helst. Geit smakte det. Det ble til at hun kokte inn melka til prim eller sønning og brukte det som smørbrødpålegg. Blandet med litt kumelk og kokt inn til det var brunt og tykt ble det rene G 35, og da gled det ned.

Litt selskaps- og kjæledyr var nå disse geitene for en stor ongeflokk også. Den gang tenkte vi ikke så mye over det, men jeg kan ane at mor og far hadde det i tankene. Killingene var ubeskrivelig søte. De hoppet høgt til værs i ellevill kåthet. De kunne dessverre ikke leve opp, for geiteholdet strakk seg aldri lengre enn til to dyr. Far var nok ikke glad for å ta disse killingene av dage, og de sendte oss onga støtt på et eller annet slektsbesøk den dagen likvideringen fant sted. I våre dager blir jo killingkjøttet kassert, men hos oss var det et kjærkomment proteintilskudd og ble fortært, helst kamuflert sammen med hønsekjøtt, så vi ikke skulle ha vondt av å ete lekekameraten.

Hva disse geitene levde av vinterstid tenkte vi ikke over, men helst kom nok far over noe høy via sitt arbeid, som gav ham kontakt med bønder over hele storkommunen. Mjøldrikke fikk geitene, for mor gav aldri tørt mjøl. Noe grønnsak- og potetavfall åt de også. Hele sommeren gikk de i tjor på den grasgrodde del av "farmen". Om grasklipperen var oppfunnet den gang, hadde den ihvertfall ikke funnet veien til våres eiendom. Jeg synes enda jeg ser den snaugnagde ringen rundt stanga med tjoret. Da måtte måtte mor ut og sikte seg inn til et nytt sted å staure ned stanga.

Det ble etterhvert bare ei geit vi hadde, og hun ble riktig gammel og. Hun var gråskimlet og mager som ei geit skal være, og hu hette Petti. Den andre hette Kari og var helt kvit og var tykk og brei over ryggen. Hun åt vel mer, for det var hun som måtte late livet, og Petti fikk leve.

Dette med bukk var et ikke så rent lite problem, og faktum er at Petti levet til slutt i flere år i sølibat, og mor melket henne opp att om våren og fikk riktig bra med melk hvert år.

Så lenge geita fikk leve som geiter flest, var det til Hovde veien gikk. Even Hovde hadde geiter og bukk. Jeg husker godt en gang syster mi og jeg fikk være med på en slik lang vandring en søndag på ettervinteren. Geita ble satt i grime og leiet ut på sine tynne bein på vinterføre. Det var far som leiet henne, og nokså lite samarbeidsvillig var hun til å begynne med. Ikke så rent liten etappe hadde hun da også foran seg, fra Brumunddals nære omland og til Hovde. Men hun trippet og gikk tappert hele veien, enda vi onga syntes veien ble lang til slutt. Fram kom vi imidlertid. I Hovde ble vi tatt hånd om og bevertet, og vi onga lekte ute på gardsplassen, mens geita og bukken drev med sitt inne i fjøset. Hun måtte jo dessuten kvile litt før den lange marsjen hjem. Litt høy i en sekketapp måtte hun også få tid til å ete opp.

Omsider var hun ferdig, og hjemturen tok til. Syster mi og jeg tok til å bli sultne og syntes hjemveien var lang, enda vi nå gikk den for annen gang, og det gikk utfor bakke. Vi syntes det luktet kjøttkaker og stekt løk og stuet kål for hvert hus vi gikk forbi nedover Nordåsveien. For det var akkurat i middagstida, og mer enn det ble det innen vi var hjemme. Jeg antar at geita var minst like glad som oss da vi svingte rundt hushjørnet hjemme.

Mange ting fra vår barndom sitter fast i minnet. Hos oss hvor det ikke var mindre enn seks jenter, måtte uvilkårlig håret eller hårpryden høre med til dagliglivets små gleder eller fortredeligheter. Vi fire eldste hadde alle sammen fletter til å begynne med. Noe annet var utenkelig for småjenter. Den eldste av oss har jeg bilde av som høytidelig konfirmant, med sine trådsmale fletter. Håret hennes var ikke spesielt frodig. Nummer to av oss hadde om mulig enda sparsommere hårpryd, og hun var visst noe mer resolutt og opposisjonslysten, for på hennes konfirmantbilde er flettene borte. Cuttingen og shingelen var på vei inn.

Men så var det meg, da. De andre søskena betraktet meg visst nærmest som en "bytting". For jeg hadde veldig tykt hår, og så hadde jeg krøller! Ingen av de andre var begunstiget med det. En annen sak var at krøllene ikke kom så mye til utfoldelse når de var tvinnet i harde fletter. Men det hendte, når jeg skulle være fin og oppstaset, at jeg hadde det man kalte "oppe hår", nemlig utslått, og da så man krøllene. Det var liksom opplest og vedtatt at flettene mine, de skulle være der. Basta!

Men det er kanskje en myte dette at det bare er i våre dager det forkommer gruppepress. Faktum er i alle fall at for meg føltes disse flettene mer og mer besværlige. Jeg var jo snart alene om å ha det. Det var mange og store kvaler, og en dag var det gjort. Hvem som klippet dem av, kan jeg ikke huske. Kanskje var det jente nummer to, som forlengst var kvitt sine musefletter. Hun var liksom mest resolutt. Mor var det i alle fall ikke som gjorde det. Jeg husker at jeg gikk i 6.klasse. Hvor vellykket frisyren var, vet jeg heller ikke, men krøller kan rette opp mye. Litt betenkt var jeg nok sjøl og til å begynne med. Jeg kjente på en måte ikke meg sjøl igjen ved mine mangfoldige titt i speilet. Men gjort var gjort. Jeg kan huske at jeg, etter å ha tjent noen kroner ved golvvask hos ei eldre dame, spanderte på meg skikkelig klipp hos barber Olstad, som da holdt til i senere Berntsens hus nedenfor Framheim. Jeg var på en basar på Bedehuset like etter den fatale hårklippen. En av de gamle kara som pleide å gå der, sa da han så meg: "Nei, har nå du klipt av deg håret og! Det var nå flettene som var pent på deg!" Ja, ja, det var nå så.

Dette med hårpleie var litt av et kapitel hjemme, hvor det var så mange jenter. Grønnsåpe var det dyreste vi kunne bevilge oss ved hårvask. Og tenk, så vant jente nummer to ei elektrisk krølltang på en basar på Framheim. Noe så flott! Når det beskjedne antall watt på vippa tillot det, var den i flittig bruk. De første begynnervanskeligheter resulterte rett nok i noen svidde tuster, men hun lærte av erfaring. Ikke få bukler laget den tanga. Hun fikk sannelig ikke få gratiskunder, både med tanga og "legging" med noe diffust som hette Tragant, noe geleaktig leggevann.

Og så kom et ord som vi i vår barnlige enfoldighet til å begynne med kalte pergament. Ordet permanent var liksom tatt ut av sin sammenheng, men vi lærte snart å si det riktig, og at det hadde med hårpleie å gjøre. Ei tante, som stod velstandsmessig over oss, var av de første som prøvde dette nye. I førstningen var det visst en både langvarig, ubehagelig og dyr fornøyelse. Mannen hennes var av den ertelystne typen, og han sa: "Ja, nå kan ikke kona ligge på ryggen og sove mer. Det dyre håret kan bli ugreid. Nå ligger hun på magan med nasan på et vedtre". Og friserdamene grodde opp som paddehatter, hadde jeg nær sagt.

For oss som bodde en km eller to utenfor sentrum, var det unektelig litt av en tur å komme til butikken, og det var støtt ongearbeid hos oss. Især var det langt til meieriet , syntes vi. Ett av mine tidligste minner, er om en slik tur med en av mine eldre søsken ned til Husebyes meieri. For oss falt det slik at det var snarest å gå en benvei gjennom Buttekvernshagan, eller rett og slett "Hagan". Stien gikk inn ved "Sekundærstasjonen" og bent gjennom og kom ut mellom Lundby og Vik. Så gikk vi tvers over Kongsveien eller Gammelveien, som vi kalte den, og ned Enggutua. Øverst på Enggutua stod en benk, som var koselig å sette seg på for trøtte små ærendssveiner. Enggutua var som navnet sier, nærmest ei gutu. Jeg vet aldri jeg så en bil der.

Den første gangen jeg var med, syntes jeg allerede langt oppi gutua å merke dåmen av trafikk og industri, noe som var helt ukjent for oss fra provinsen. Myse- og surmelklukta kunne kjennes langt oppover. På høgresida av veien, ved Enga, var et grisehus, som også hadde sine lukter. Grisene var et biprodukt. De levde mest på myse.

På meieriet var det et ståk og et leven. Melkespann ble dradd både frem og tilbake, forekom det meg. Det skranglet og bråket så et stakkars landsens barneøre ble aldeles "dauvhørt". En kar drog en diger isblokk fra ishuset med ei slags tømmersaks. Isen skulle inn på meieriet. På butikken stod melken i djupe, avlange stålkummer i en slags kjøledisk av isvatn. A "Karen" var rask som en lyktetender til å måle opp melk med literøsen, alltid med den ørvesle påtåren til slutt for at målet skulle være sikkert fullt. Det var nysilt og skummet melk, surmelk og fløte, da som nå. Det som imponerte eller forundret meg aller mest, var ei veldig låg dør til høgre i butikken, på bakveggen. Når en kum melk var tom, åpnet Karen døra og ropte så det gjallet bakover meieriet. "Gabrielsen. Skummet melk." Så kom han dragende med en kjel og fylte i kummen som var tom.

Foruten melk solgte de ost. Det var mest taffelost, enslags mager brunost, surprim, pultost og det vi kalte sønning, enslags flytende prim. De hadde vel annen slags ost, men vi hadde aldri råd til noe annet. Og så hadde de fløte på flasker. Den var det Larsen som ordnet med. Han hadde tilnavnet fløtkoker, så den var sikkert pasteurisert.

Når vi kjøpte melk, som regel i et 3-litersspann, var det alltid 2 l skummet og 1 l nysilt. Kostholdet var nok i det hele spartansk, vi befinner oss i 20-30-åra. Kostholdseksperter til tross, med sin dosering om at fete barn gir fete voksne, skulle vel slå ut med motsatt fortegn, ikke desto mindre har vårt magre kosthold i barneårene gitt en stor søskenflokk som alle lever i stadig krig med kiloene. (Dette var en liten parentes bare.)