Tur-referat - Fra Denver til Chicago/New York
Jubileumsturen til USA, i regi av Hjartdal og Gransherad Sparebank er avslutta, og folk synes å være godt fornøyd. Programmet var travelt, men når de mange inntrykkene fordøyes utover høsten, håper vi at turdeltakerne sitter igjen med gode opplevelser og fine minner. Kanskje var det møtene med norsk kultur, som Telemarkskvelden i Fargo, møtet med Kjeldalslekta fra Tuddal i Minnesota, og samlingen i Muskegokirka, som for de fleste vil framstå som de sterkeste minnene.
Reisa startet i Denver i staten
Colorado. Der gikk vi ombord i to splitter
nye busser fra Richfield Bus Company. Denver er
en av de få, store innlandsbyene i USA, og ligger på over 1600 meters høyde med Rocky
Mountains som kulisse i bakgrunnen. Denver ble grunnlagt etter gullgravinga i 1860-åra,
og er idag en velregulert og vakker by med omlag to millioner innbyggere. Mange
gjenkjenner byens "skyline" fra TV-serien Dynastiet. Hit kom gruppa på 80
deltakere fram seint om kvelden den 26. juli.
Dagen etter ble det tid til en liten sightseeing i byen, før de to bussene fraktet oss
opp mot nasjonalparken i Rocky Mountains. Landskapet er ikke ulikt det norske, med fjell
og daler, smale veier og skarpe svinger. I Central City, en liten gullgraverby som nå er
fylt opp for det meste av spillecasinoer, hadde vi vår første stopp. Lunsjen tok vi i
Estes Park ved Rocky Mountains
National Park.
Etter noen timer i bussen, med fint fjellandskap, mellom topper på over 4000 meter, kom
vi ned igjen på prærien.
Vi kjørte inn i stat nummer to på reisa, Wyoming, som er cowboystaten framfor noen.
Wyoming er USAs minst folkerike stat, og det er fjell og endeløse prærier som
kjennetegner landskapet. I Kimball, en småby
vest i staten Nebraska, slo vi leir for natta. Men
først var det mat og drikke på en av byens villvestpregede møteplasser.
Dagen etter besøkte vi Cabelas, en kjempestor
forretning med jakt-, fiske- og friluftslivutstyr.
Vi kjørte langs den legendariske Union Pacific jernbanen, og så minner fra tidligere
ferdselsruter som Oregon Trail, Deadwood Trail og Ponnyekspressen. Og kjente personer som
Buffalo Bill,
Wild Bill Hickoc, Annie (get your gun) Oakly, Sitting Bull og Crazy Horse hadde også sin
historiske rolle langs ruta.
Dag 3 på reisa skulle vi inn i Black Hills i Sør-Dakota, også med en av
nasjonalparkene, men før vi kom så langt, fraktet de to bussene oss over mer av det
enorme slettelandet. Merkelige enkeltstående fjellformasjoner og stadig småvariasjoner,
gjorde at landskapet likevel aldri ble kjedelig. Været skiftet fra steikende sol, fra
sandstormer og til regnvær.
Black Hills er et fjellområde, på størrelse med Telemark og med en natur som til en viss grad likner vår - og en mengde turistattraksjoner. I naturparken møtte vi på de amerikanske bøflene, som var truet av utryddelse på slutten av forrige århundre, men som nå har tatt seg opp igjen. Men også antiloper, hjort, svært tamme villesler og de søte præriehundene ble flittig fotografert av turgruppa fra Øst-Telemark.
Mount Rushmore i tåke
I Black Hills finnes amerikanerens stolteste
nasjonalmonument, Mount Rushmore, mer kjent som stedet der relieffer av fire presidenter
er hogd inn i fjellet. Beklageligvis lå fjellet innbakt i tåke, så vi måtte greie oss
med prospektkort og noen få glimt av det mektige steinhoggerarbeidet.
Men Crazy Horse, fikk vi et godt inntrykk av. Dette er et enda større, men uferdig
indianermonument, som en kan se på som motstykket til de fire presidentene. Her ble det
også gjort en og annen brukskunst- og souvernirhandel med indianerne som jobbet ved
senteret.
Den tradisjonsrike gullgraverbyen Deadwood viste seg å være totalt overtatt av casinoer
og spilleautomater. Blant andre Kevin Costner sto bak disse investeringene, etter at
"Danser med Ulver" - innspilt i området, nok hadde gitt gode inntekter.
Noen av turdeltakerne fikk også med seg en liten kveldstur til byen Sturgis, der verdens største motorsykkelfestival
var i
emning.
Etter Black Hills lå de store slettene foran oss igjen, og fjerde dagen førte de to
bussene oss inn i Dakota Badlands. Dette
er et røft og kupert fjell-lignende landskap. Her ligger også Theodore
Roosvelt nasjonalpark og den historiske cowboybyen Medora, i senere tid
restaurert for å tilfredsstille turistenes ønsker om en romantisk westernby med salooner
og hyggelige souvernirbutikker. Badlands motell har svømmebasseng, så her fikk vi slappe
godt av ved bassengkanten.
Om ettermiddagen var det grillfest på et høydedrag like ved, med en fantastisk utsikt
mot det særpregede landskapet. I ettermiddagssol spiste vi nygrillet kjøtt, før vi
entret Burning Hill amfiteater. Her ble vi underholdt med et forrykende og velregissert westernshow, med
førsteklasses sangere og dansere, og akrobater.
Inn i det "norske" Amerka
Fredag var det Telemarkskveld i byen Fargo, på grensa mellom Nord-Dakota og Minnesota, og den lengste dagsetappen skulle gjennomføres. Etter et besøk på Fort Lincoln ved hovedstaden Bismarck, ankom vi med knapp margin Kringen Club, den største av Sons of Norway-klubbene i Amerika. Her hadde nærmere 200 norskamerikanere møtt fram, og reisegruppa skulle framføre kulturprogrammet som var forberedt over flere kvelder før vi reiste. Et kor på omlag 30 av oss sang norske sanger, lysbilder fra distriket vårt ble vist, og Inger Johanne Jore spilte stemningsfull norsk pianomusikk til. Vi viste ringdanser, og en kvartett med trekkspilleren Arnfinn Øverland fra Vinje spilte gammeldans. Vi overleverte klubben et maleri av Hjartdal kirke, malt av Anne Haugan. Hjartdal og Gransherad Sparebank på sin side mottok en flott minneplakett fra klubben. Etterpå var det gammaldans i Kringen Club med lokalt orkester.
Møte med "Tuddalsfolk" og Muskegokirka
Minnesota var neste stat, og Minneapolis
var overnattingsstedet, for hele to netter. Mange så fram til å kunne slappe litt av og
løsrive seg fra gruppa. Her måtte nemlig deltakerne finne spisestedene sjøl, flere
hadde også avtalt private møter med slektninger i denne byen. Marriott hotel ligger like ved
Amerikas største kjøpesenter, Mall of America,
og her fikk de kjøpelystne slått seg skikkelig løs.
Men før ankomst til Minneapolis hadde bussene tatt en liten avstikker til Big Grove med
ei vakker landsens kirke mellom endeløse maisåkre. Her ble vi tatt i mot av Fred
Halvorsen, en norskamerikaner med sterk interesse for sine røtter fra Kjelldalen i Tuddal. Her kunne vi feire et 150-årsminne
for denne familiens utvandring i 1848, og spesielt minnes Kittil Halvorson (Kjelldalen)
som satt i kongressen i Washington i 1890-åra.
Turgruppa ble klappet inn i kirka og hilst hjertelig velkommen av representanter for
menigheten og et damekor som hadde øvd inn norske sanger. Kaffe og kaker ble servert, og
vi kvitterte med å vise noen av våre lysbilder og "Eg veit ei lita jente". På
kirkegården kunne vi etterpå studere gravsteiner med mange telemarksnavn.
Fred Halvorson hadde også ordnet gårdsbesøk for oss hos den unge farmeren Brad
Kjeldahl, og de ivrigste fikk svar på sine spørsmål om jordbrukets vilkår i USA,
studert maisåkre på mange tusen mål og gårdens maskinpark.
Mandag var vi på veien igjen, vårt første stopp var Luther Seminary i nabobyen Saint
Paul, turens historiske høydepunkt. Her står nemlig ei lita tømra kirke, Old Muskego Church. Denne er bygd av
saulendingen Halvor Nelson Lonar i 1844 opprinnelig i Muskego utenfor Milwaukee i
Wisconsin. Kirka er den første norske kirka i Amerika og regnes blant de ypperste
norskamerikanske kulturminnene. Den står også på USAs nasjonale verneliste.
Vi tok alle plass i det enkle kirkerommet, og for mange var det en sterk opplevelse å
sitte på de smale benkene, bli ønsket velkommen av representanter fra Luther Seminary og
synge "Herre Gud ditt dyre navn og ære". Mesteparten var fra telemarksbygder
som hadde sine utvandrere i Muskego. De fleste var kjent med historien om
Muskegosettlementet, og det var til og med flere fra nettopp lonargårdene i Sauland
tilstede.
Pastor Karen Hanson tok i mot oss, og antikvar Paul Daniels fortalte historien om hvordan
kirka kom til St.Paul. I Muskego blei Kirka etter 25 år erstattet av ei ny. Etter mange
år som grisehus, ble tømra restaurert og flyttet til Luther Seminary.
Muskegosettlementet hadde mange utvandrere fra Tinn og
Hjartdal. Men stedet blei herja av fryktelige malaria- og koleraepidemier første
åra. Likevel blei det et svært viktig gjennomgangssted for nordmenn som skulle videre
mot vest og nord i USA.
Fra norskamerikansk bygdetun til Sears Tower i Chicago
Etter dette tok vi Highway 61 nedover langs Missisippi, krysset elva og kom inn i
Wisconsin. Dette er staten med stor tidlig innvandring fra
Telemark, landskapet er frodig og kupert, og har nok blitt bosatt av telemarkinger,
også fordi det ligner så mye på hjemtraktene.
Vi stoppet i Coon Valley, i et område som kalles Norskedalen. Her ligger et
friluftsmuseum med hus bygd opp av norske innvandrere og et lite senter med utstillinger
og norskamerikansk bibliotek. Mange norskamerikanere hadde møtt fram her, og praten gikk
villig på gebrokkent norskamerikansk.
Landskapet her var til tider sterkt preget av storm/tornadoskader etter en sommer med
svært ustabilt og varierende vær. Til manges overraskelse passerte vi her
hoppbakkeanlegg nesten på høyde med de flotteste norske, riktignok med golfbane på
sletta. Småbyen Westby var overnattingsstedet vårt i Wisconsin, med en hyggelig uformell
"avslutning" av turen.
Chicago, den storslagne millionbyen ved Michigansjøen, var hovedturens siste mål. Vi passerte først den åttende statsgrensen, og kom inn i staten Illinois. Et kraftig regnvær fulgte oss på veien inn mot byen. Den mektige "Chicago Skyline" kom til syne, men forsvant så i tåka. Ville det være noen vits i å bestige Amerikas høyeste hus, det 110 etasjer høye Sears Tower? Jovisst. Rushtrafikken inn mot byens sentrum reddet oss, et par lyn flerret over himmelen og tåka lettet. Fin og klar belysning og et fantastisk skue over Chicago møtte oss i skyskraperen, nesten en halv kilometer over bakken.
Torsdag morgen forlot 56 turdeltakere amerikansk jord med kurs for Fornebu. For 24 deltakere ventet tre opplevelesesrike dager i New York. En norsk guide møtte oss og fraktet oss til et sentralt hotell på Manhattan. Om kvelden kunne noen oppleve klubb-besøk i Greenwich Village, og dagen etter var det fulldags guiding. Vi så Frihetsgudinnen, Ellis Island, FN-bygningen og andre sentrale steder i New York. Fredag kveld ventet Broadway og musikalen Miss Saigon. Et flott punktum på en reise fylt av mange og varierte opplevelser.
_______________
Anne Haugen Wagn og Leif Skoje var turledere på hver sin buss, orienterte om stedene og
fortalte fra amerikansk historie og norsk emigrantsoge. Halvor Åbø og Helge Granlund
assisterte med turledelsen, og Øystein Ramberg, turoperatøren fra Sabra Tours, kjørte
foran bussene i bil og passet på at lunsjer og hotellrom sto klare. Vennlige sjåfører i
splitter nye busser kjørte behagelig og passet på at alle hadde det bra. Deltakerne
bidro med god stemning, postiv og interessert innstilling, slik at jubleumsturen til USA
1998 nok vil være blant deltakernes gode minner for ettertida.
Tilbake til toppen
