Tilbake til Anne Haugen Wagns heimeside

Artikkelen sto i lokalavisa - Telen høsten 1997

Våre kulturminner

Kulturminneåret 1997 har som målsetting å styrke bevissheten om og bedre vernet for landets kulturminner.Telen retter i en serie på 5 artikler søkelyset mot noen av kulturminnene i vårt distrikt.

To mystiske dyrefigurer vokter døra til middelalderburet på Su-Åbø i Hjartdal. Er dørpartiet en rest av “Holmskyrkja”, stavkirka som ble revet i 1809, eller kan det være byggmesteren for stavkirka som her har etterlatt seg en flik av sine kunnskaper? Hele tunet på Su-Åbø, som består av stuebygning, låve, fjøs, loft, bur og flere småhus, er nå fredet. Her finner man et intakt gårdstun fra 1800-tallet, der altså det vesle buret sannsynligvis er fra 1200- tallet. Totalt sett er hele gårdstunet, som ligger midt inne i kulturlandskapsområdet i Hjartdal, et bygningsmiljø hjartdølene har stor grunn til å være stolt av.

Hjartdal er en kommune som er meget godt forsynt med middelalderhus; Hele 11 loft og et bur er tidfesta til før Svartedauden. Det vesle buret på den fredede gården Su-Åbø er ett av de mest spesielle og kjente, og er omtalt i flere bøker om norsk byggekunst.
De to utskårne dyrefigurene skal trolig forestille enten løver eller katter. De er plassert øverst på ei søyle, som på latin heter kapitel. Derfor brukes av og til uttrykket kapiteldyr om slike figurer. Det var vanlig å avslutte slike søyler med fabeldyr i middelalderen, og det er av dette man har kommet fram til at Åbø-buret sannsynligvis er fra denne perioden. Opprinnelige er dette med fabeldyr på ei søyle et trekk fra den klassiske kunsten i Middelhavslandene - vår “telemarkske” byggekunst er med andre ord et resultat av utenlandske impulser, bragt hit og omformet av lokale eller omreisende håndverkere.

Buret har årstallet 1611

Johan Meyer, en arkitekt som reiste og kartla mye av bygningsarven vår i begynnelsen på 1900-tallet, skriver dette om fabeldyra på Åbø-buret: “De bærer helt ut den telemarkske djerve realismens præg og er i nær slegt med kapitældyrene på Tveitoloftet i Hovin,” (nå på Norsk Folkemuseum.).
Buret ble altså tidlig lagt merke til og ble fredet alt i 1920.
Åbø-buret er trolig bygd om og kanskje flyttet flere ganger, årstallet 1611 viser sannsynigvis til en slik flytting av huset eller en ombygging.
Døra er en annen interessant deltaj på Åbø-buret. Den er formet med en bue over, og som videre er felt inn i siden på beitskiene. Denne måten å felle inn overstykket mellom beitskiene er som i stavkirkeportalene. Sammen med fabeldyra ser vi her tydelig påvirkningen fra samtidas kirkebygging.
Muntlige overleveringer sier at døra med fabeldyra har tilhørt stavkirka i Hjartdal. Kan det være mulig, at da Holmskyrkja, stavkirka i Hjartdal ble revet i 1809, så ble døra tatt vare på og bygd inn i buret på Su-Åbø ? Sikkert er det ihvertfall at folk tok vare på bygningsdelene da stavkirkene ble revet i stort omfang på 1800-tallet. I såfall er det mulig at det bare er dørpartiet på Åbø-buret som er fra 1200-tallet, perioden da Holmskyrkja ble bygd.
En annen teori går ut på at byggmesteren for stavkirka bodde på Åbø, og at han har brukt noen av sine kunnskaper da han bygde buret på gården.

Samme slekt gjennom 12-14 generasjoner

Loftet, som står ved siden av buret, er fra 1790, er også en flott bygning, med fin lafting og vakker treskurd. Stuebygningen er trolig også fra 1790-åra, den ble rosemalt og dekorert av Thomas Lurås i 1863.
I 12-14 generasjoner bodde den samme slekta på Su-Åbø. Her finner en trolig noe av svaret på hvorfor husene har fått bli stående så uforandret og blitt så godt vernet om gjennom de siste 200 årene. Pål Åbø var en i denne slekta. Han var sønn av den kjente presten Lars Lind og levde på slutten av 1600-tallet. Han ble pålagt av faren å virke som klokker i Hjartdal. Det var et yrke som hadde lav status i bygdene på denne tida. De skulle nemlig i tillegg til klokkerjobben også være skolemestere, og det var ikke enkelt i ei tid da skolegang ble sett på som et heft fra folk flest. Historien sier ingenting om hvordan Pål skjøttet arbeidet sitt, men en gang kom han i krangel med en flatdøl, som han også drepte. For å bøte udåden, måtte Pål selge halvdelen av Åbø. Slik ble Åbø delt i to gårder, sier sagnet som M.B. Landstad skrev ned i annen halvpart av 1800- tallet.

Tilbake til Anne Haugen Wagns heimeside