Ole Johnson Hovde ble født i 1808 i Hovdegrenda i Tuddal. Foreldra var Jon Nilson Landsverk og og Kari Anundsdatter Hovde. I søskenflokken var det åtte barn, og minst to av brødrene kom til å reise til Amerika noen få år etter Ole.

Ole Hovde var, så vidt en kjenner til, den første og eneste hjartdølen som reiste til Amerika dette året. Men han reiste ikke aleine. Han slo følge med en kamerat, Tobias Jacobsen og tre-fire andre familier fra Tinn og Numedal. I alt var det 24 emigranter i dette følget som forlot Gøteborg sannsynligvis i juni eller juli 1838.

Hvilken reisevei de valgte til Gøteborg, er usikkert. De kan ha gått eller fått skyss til Drammen, der det var utskipingshavn til Gøteborg, men det er like sannsynlig at de tok vannveien til Skien. I så fall er det mulig at Ole slo seg sammen med tinndølene fra Tangenbrygga ved Heddalsvatnet, og at de rodde sammen over Heddalsvatnet, gjennom Sauarelva, over Norsjø og til Fjærekilen ved Geiteryggen. Dette var før dampskipene kom til å trafikkere Heddalsvatnet og Norsjø, så enten rodde de sjøl, eller de brukte de faste roerne som var stasjonert ved bryggene nedover vassdraget. Reisa til Skien kunne ta en to-tre dager. Langs ruta nedover var det gjestgiverier hvor de reisende kunne hvile, spise, overnatte og kanskje vente på bedre vær. Av og til ble noen liggende værfaste på Munken i Norsjø.

11 uker på Atlanteren

Etter å ha kommet seg i land ved Fjærekilen, måtte de reisende skaffe seg skyss eller gå over Geiteryggen til havna i Skien. Herfra gikk det da seilskip som fraktet emigrantene til Gøteborg. Fra svenskekysten kunne det bli en langdryg seilas over havet. Den første emigrantflokken fra Telemark, Ruefølget, som reiste fra Tinn i 1837, brukte 11 uker på seilskipet fra Gøteborg til New York.

Vi må derfor regne med at Ole Johnson Hovde og følget hans må ha brukt noe tilsvarende, men det var naturligvis avhengig av vær og vindforhold på Atlanteren.

Forholdene ombord i seilskipene var som regel dårlige. Det var liten plass, elendig ventilasjon og uhygieniske forhold. I de første åra var ikke forholdene lagt til rette for passasjerfrakt. Emigrantene ble sannsynligvis sett på som fe, og ikke som folk, eller de ble vurdert som så og så mye fraktgods. "Det var ei Uskiping av Folk som af Trelast", skrev A.O. Vinje i Dølen i 1869.

Situasjonen ble kritisk dersom det brøt ut smittsomme sjukdommer, eller når storm og sjøsyke herjet. Men dersom været var fint, kunne passasjerene bevege seg fritt omkring på skipet, og forventninger om det nye som ventet, kunne trolig gjøre oppholdet på båten både spennende og trivelig.

Emigrantene måtte ha med seg mat

Det var helt nødvendig i den første tida at emigrantene sjøl hadde med seg proviant til reisa over Atlanteren. Bagasjen kunne derfor bli anseelig når en tenker på alt av klær, tepper, verktøy og løsøre som emigrantene mente de fikk bruk for og derfor tok med seg. Til og med slipesteiner ble tatt med i reisegodset til Amerika!

I en anbefalt liste over proviant nevnes både brød, mjøl, smør, ost, erter, flesk og kjøtt. Her nevnes også kaffe, sukker, øl og mjølk og "poteter efter Behag."

Noe mat og enkelte medisiner fantes gjerne ombord på skipet, men fraktbeløpet inkluderte vanligvis bare vann og ved, foruten skipsrommet. "Man bør være forsynet af proviant til 14 a 15 Uger" skriver en emigrant i et brev hjem til Norge.

Ole Johnson Hovde ankom New York med skipet Republic den 16. august 1838. Han kom seg videre østover gjennom Eriekanalen, og slo seg først ned i Chicago. Her dreiv han som grøftegraver noen år, jorda var sumpaktig rundt de store sjøene, og det var et omfattende anleggsarbeid i forbindelse med den raskt voksende byen..

Reisa fra New York og vestover på de store sjøene mot Chicago har neppe vært noe særlig mindre vanskelig enn reisa over Atlanteren. En emigrant fra Tørdal skriver at reisa han hadde fra New York til Illionois i 1843 tok fem uker. Han ble lurt og det oppsto store forsinkelser.

Billetten kosta tre årslønninger

Billetten til Amerika kosta i 1840-åra 30-35 spesiedaler, noe som tilsvarte vel tre års kontantinntekt for en tjenestegutt. Hvordan den 30 år gamle Ole Hovde greide å skaffe til veie denne summen, er umulig å vite. Kanskje har han hatt mulighet til å spare over flere år - eller han har mottatt en arv som monnet litt. Far til Ole døde nettopp i 1838, så det er sannsynlig at han har fått farsarven sin dette året.

Kanskje mer interessant er det å spekulere på hva som fikk Ole Hovde til å legge ut på ei slik farefull reise til et land som nesten ingen visste noe om i 1838. Det sparsomme man i det hele tatt kunne lese om Amerika i disse åra, var stort sett propaganda som sterkt rådet folk fra å reise.

I 1837 sendte eksempelvis regjeringa ut et rundskriv der de opplyste at det var vanskelig å finne utkomme i de nordamerikanske Stater, at de ikke kunne slå seg gjennom "uden Ved større Anstrængelse udført end man her er vant til, og ikke Høyere betaling - samt at derhos det forskjellige Klima mot det hjemme tilvante legger mange Udvandrere i Graven."

Ole Johnsen Hovde hadde etter en lang og strabasiøs reise nådd Chicago. Millionbyen ved Michigansjøen, som nå har et folketall på seks millioner, var i 1840-åra under oppbygging og hadde ca. 5000 innbyggere. En norsk immigrant, Lars Davidson Reque, har denne beskrivelsen fra Chicago da han kom dit i 1843: "Det var det mest motbydelige sted jeg noensinne hadde sett. Hele området var ei sleip gjørmete myr med noen miserable skur plassert tilfeldig her og der. Hvordan det er mulig for fornuftige folk å grunnlegge en by på et sånt sted, er uforståelig. Mange ganger sank jeg til knærne i gjørme, der hvor skyskraperne reiser seg nå. Malaria var vanlig. De stakkars nykommerne angret nok på at de hadde forlatt sine trygge og gode hjem i Norge".

Men her var det lett å få seg jobb, og Ole fikk seg arbeid som grøftegraver. Det er mulig Ole ble med på arbeidet med å grave Illinois-kanalen, her var ihvertfall flere nordmenn med . Det må ha vært et forferdelig arbeid. Den samme Lars Davidson Reque forteller at de måtte trille gjørma i trillbårer over planker som var plassert over grøfta til det som skulle bli den nye kanalen. "... Nordmennene var ikke vant med å balansere trillbårer over de smale plankene. Av og til falt de nedi den tjukke gjørma, til stor fornøyelse for de andre. En som hette Anders Brekke falt tjue fot, og druknet nesten. Men det han syntes var verst, var at han ødela sin splitter nye lærjakke og knebukser... De måtte stå i vann under arbeidet, og en etter en ble de sjuke. De hadde blitt lovt en dollar for dagen, men ingen fikk betaling. Alt vi fikk var feber," forteller Lars Davidson i sine memoarer.

Det var et hardt og farlig arbeid å være grøftegraver i Chicago, og neppe noe som Ole ville fortsette med. Det var bonde han ville bli. Etter å ha gravd og drenert sumpområdene i Chicago i fire år, tjent seg opp noen dollars,var tida inne til å skaffe seg en eiendom. Han kjøpte 40 acres ( 160 mål ) jord på et sted som heter Cook County like utenfor Chicago. I vår tid er dette området en del av millionbyen, og sporene etter jordbruksland er borte for lengst.

Ole hadde nå giftet seg med ei 23 år gammel jente som var kommet fra Numedal i 1840, Joran Halversdatter Beckjord. De bygde sitt nye hjem i Chicago under store vanskeligheter, står det i beretningen. I tillegg døde deres første sønn knapt et år gammel. Området de hadde ryddet var utsatt for store oversvømmelser, og det må ha vært vanskelige år for det norske ekteparet. Ole så seg om etter nytt jordbruksland og fikk muligheten i et område nord for Chicago, i staten Wisconsin.

Hit, til Racine County ved Michigansjøen hadde på denne tida to av brødrene til Ole kommet i 1842 og 1843, nemlig Johan og Hans Johnson Hovde. De har trolig brevvekslet, og de må ha overtalt broren Ole og kona hans til å komme til dette området. I ei oksekjerre med alle eiendelene, reiste ekteparet de 12 milene fra Chicago til Racine ved Michigansjøen.

Her skaffet Ole seg hele 640 mål med jord. På nytt ryddet ekteparet seg landbruksland, og bygde seg opp en gård. Tre tømmerhus ble reist, og etterhvert ble åtte barn født her, seks av dem vokste opp: John, Peter, Caroline, Charles, Henry og Sarah.

Hovde var et vanskelig navn å bruke på engelsk, slik at Johnson ble familienavnet til den norske innvandrerfamilien fra Tuddal noen år. Da eldstesønnen John deltok i borgerkrigen, var det imidlertid mange som hadde etternavnet Johnson, slik at kommandanten foreslo at John tok i bruk sitt gamle slektsnavn fra Tuddal, Landsverk. Far til Ole kom fra denne gården. Landsverk ble amerikanisert til Landsworth, og etterhvert tok hele familien dette navnet. Alle de tre Landsverkbrødrene fikk mange barn. Det er derfor idag mange med navnet Landsworth i Midtvesten.

Ole og kona Joran, som brukte navnet Julia, ble boende i Racine county, i en liten by som ble kalt Town of Norway. Julia døde i 1881, bare 64 år gammel. Ole levde fram til 1902 og ble 96 år gammel.

De tre Hovdebrødrene Ole, Johan og Hans reiste og besøkte Tuddal sommeren 1880. Tuddal var i 1880-åra ikke så svært forskjellig fra 1838 - utreiseåret til emigrantpioneren Ole Johnsen Hovde. Det er vel derfor tvilsomt om han angret på reisa til Amerika. Kontakt med familien i Telemark ble imidlertid opprettholdt gjennom mange år.

Sommeren 1979 kom et av de mange oldebarna til Ole Johnsen Hovde, Donald Boshart, til Tuddal. Han fant fram til Anundshovde, den vesle plassen i Hovdegrenda som oldefaren var blitt født på. Donald så utover bygda og sa til Alf Mostue, som hadde hjulpet han å finne fram, at han ikke kunne skjønne at oldefaren hadde reist fra en slik vakker plass....

Tilbake til Anne Haugen Wagns heimeside

Bildetekst: Wisconsin ble kjerneområdet for norske emigranter fra 1840 og fram til borgerkrigen. Nybyggerhytte gjengitt i Billed-Magazin fra 1869.